Månedlige arkiver: januar 2017

Polar Night Half Marathon i Tromsø – “The turtle runner”

I år var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle stille til start i Mørketidsløpet. Sykdom i begynnelsen av uka og flere venninner som meldte avbud i siste liten gjorde meg veldig skeptisk. I tillegg var det meldt om en storm som var på vei inn mot Tromsø. Å løpe 21 kilometer når kroppen ikke er i slag er ikke bra. Å løpe i storm er heller ikke bra. Jeg hadde derfor gjort en “deal” med meg selv om at det var greit å ikke stille til start i år, selv om jeg hadde betalt påmeldingsavgiften.

Mot slutten av uka begynte jeg heldigvis å føle meg bedre og jeg bestemte meg for å stille til start lørdagen. En stor motivasjonsfaktor når det gjelder løping er å utfordre meg selv. I mørketidsløpet er det spesielt psyken og viljestyrken som blir satt på prøve.

Oppvarming før løpet

I år var det deltakere fra hele 46 ulike land noe som viser hvor populært løpet i Tromsø har blitt. For oss som bor og jobber i nord er det utrolig flott å se utviklingen. Jeg har alltid vært stolt av å være nordlending, men de siste årene har jeg om mulig blitt enda stoltere.

Like før start

På vei ut av sentrum går det i rolig tempo. Det ble til og med tid til et smil og et lite vink til fotografen. Like smilende var jeg ikke resten av løypa.

I følge tidtakersystemet var det totalt 770 påmeldte til halvmaraton. Jeg er litt usikker på om alle disse faktisk stilte til start, men uansett var det en stor gjeng med småtrippende løpere i startområdet. Som bildet viser, var det rimelig grått og vått.

Da vi kom ut av byen og skulle runde sørspissen av øya, kom vinden rett inn fra havet. Først snødde det vannrett, men etterhvert gikk det over i hagl som pisket i ansiktet. Det var skikkelig vondt, spesielt de som traff midt inni øyeeplet. Jakken min hadde heldigvis en hette slik at jeg kunne skjerme meg litt for de verste haggelbygene. Innimellom roet det seg litt, men da måtte man igjen konsentrere seg om å hoppe over store søledammer og prøve å unngå det verste snøslapset. Joggeskoene og sokkene ble klissvåte og etterhvert veldig tunge.

Oversikt over løypa

Jeg må innrømme at jeg syntes synd på mange av utlendingene som løp, men på den andre siden så er det vel dette de har kommet for. Dette må jo være skikkelig eksotisk.

Underveis kommer det snikende noen tanker om å gi seg, men samtidig så er det så mye styr om man skal bryte. Man må jo uansett komme seg tilbake til byen, så da er det bare å kjøre på i et jevnt tempo. For min del ble det et jevnt sakte tempo, så jeg har funnet ut at jeg skal døpe meg selv “The turtle runner”.

Da jeg nærmet meg sentrum dukket plutselig et kjent ansikt opp rett foran meg. Broren min hadde tatt turen ut i løypa for å løpe siste delen sammen med meg. Jeg ble så utrolig glad og overrasket og det ga meg et skikkelig adrenalin-kick.

Man må også være litt fotograf innimellom.

Etterhvert bestemte han seg for å ta et rykk for å ta noen bilder inne i målområdet. Flere av tilskuerne heiet på broren min som til og med løp på seg melkesyre. Så ivrig var han at han løp hele oppløpet inn i mål. Sikkert mange som lurte på hvem denne nummerløse løperen var, men fine bilder ble det 🙂

Den koppen med varm saft smakte godt

Obligatorisk posering med medalje

For en som ikke er løper var jeg veeeeldig fornøyd med å komme meg igjennom løypa i dag. Det var knalltøfft, men godt. Herfra må det bare bli bedre. Tromsø, jeg kommer garantert tilbake!

Cecilie