Forfatterarkiv: cjosefsen

Pizza med blomkål- og ostebunn

Pizza er utrolig godt og vi pleier ofte å ha det i helga, men den tradisjonelle bunnen som består av mye hvitt mel gjør at jeg ofte føler meg ubehagelig mett etterpå. Klarer jo aldri å stoppe i tide. Jeg har derfor prøvd en oppskrift med en bunn laget helt uten mel, men med blomkål og ost som hovedingredienser. Det ble ikke bare fanstastisk godt, men oste- og blomkålbunnen gjorde at jeg ble mett raskere på en mye mer behagelig måte. Jeg har laget denne pizzaen flere ganger allerede og deler den derfor her på bloggen dersom noen har lyst til å prøve. Dette er en ny favoritt!

Ingredienser

Bunn:
200 gr revet mozzarella
4 dl revet blomkål
2 egg

Saus:
Hakkede hermetiske tomater
2 hvitløksfedd
salt, pepper, persille gressløk

Topping:
revet ost
tomater
fersk sjampinjong
pepperoni/chorizo
oliven
fersk basilikum

Det var mye enklere å lage enn jeg hadde sett for meg og fordelen er at du slipper heving og kan forberede saus og topping mens bunnen forstekes. Jeg brukte vel ca 40 minutter fra jeg startet til pizzaen var helt ferdig og den ble nydelig. Den ble også godkjent av hele familien.

Start med å sette stekeovnen på 240 grader.

Riv blomkålen med et grovt rivjern (evt. bruk food-prosessor). Fjern store klumper. Bland sammen revet blomkål, revet mozzarella og 2 egg.

Bruk gjerne en gaffel og rør til det er godt sammenblandet. Ha deretter deigen over på et stekebrett kledt med bakepapir. Bruk rene hender til å klemme deigen utover så tynn som du klarer. Den skal være litt klissete. Forstek bunnen i ca 20 min. (NB: Følg med at den ikke svir seg).

Mens pizzabunnen steker forbereder du sausen. Hell hakkede hermetiske tomater i et dørslag/sil og la det meste av væsken renne av. Du skal kun bruke selve tomatene, ikke væsken som renner ut. Hakk hvitløken i små biter og bland det sammen med tomatene. Smak til med salt, pepper, persille og gressløk. Her kan du bruke det krydderet du selv måtte ønske og voilà, sausen er ferdig!

Skjær tomater og sjampinjong i skiver. Når pizzabunnen er ferdigstekt tar du et tynt lag med tomatsaus og sprer det utover. Ha over litt revet ost før du legger på det fyllet du måtte ønske. Jeg hadde på tomater, sjampinjong, pepperoni, oliven, kapers og fersk basilikum. Her kan du bruke akkurat det du liker. Andre ting du kan bruke som fyll er avokado i tynne skiver, rødløk, mais, ansjos, paprika. Her er det bare fantasien som setter begrensninger.

Man kan dele opp pizzaen i ulike deler slik at hver får legge på det fyllet man liker. Her er det en side med sjampingong og kapers og en side uten.

Stek pizzaen i 10-14 minutter på 220 grader og nyt en nydelig pizza.

Selve bunnen ble litt myk, så den ble spist med kniv og gaffel. For å få en mer sprø bunn, kan det være lurt å bruke en pizzastein som forvarmes før man steker selve bunnen. Bunnen var god selv om den var litt myk, men jeg kommer nok til å prøve med pizzastein etterhvert for å se om jeg klarer å få bunnen sprø. Da blir den helt perfekt!

Håper den smaker!

Hilsen
Cecilie

Første tur på randonne – Kvittinden 933 moh

5.mars 2017 var jeg på min aller første Randonne-tur og første tur gikk til Kvittinden som ligger i Midt-Troms. Man starter turen fra Trafikkstasjonen i Finnfjordeidet, ca 9 km fra Finnsnes. 

Siden det er en del scooteropplæring i dette området, fulgte vi scootersporene den første delen. 

Etterhvert gikk vi ut av scootersporet og staket ut kursen mot Kvittind. Siden Kvittinden er såpass lett tilgjengelig avstandsmessig både fra Finnsnes og Silsand, er det også en veldig populær tur, så det var allerede gått opp flere spor som vi kunne følge.

Starten bar preg av noe dis, men sola var like ved å bryte gjennom så vi fortsatte ferden opp mot toppen.

Da vi kom over skylaget var det et helt nydelig skue som møtte oss. Skyene lå som et teppe over bakken med de høyeste toppene stikkende ut. For meg som ikke har vært så mye på fjellet vinterstid, gjorde det et sterkt inntrykk.


Den siste etappen var utrolig tung og jeg gikk helt tom for energi. Jeg vil derfor anbefale å ha med saft med sukker eller brus som man kan drikke underveis. Det gjør underverker. Det er tungt å klatre så mange høydemeter med sekk og utstyr når man ikke har gjort det før.

Flott utsikt og vindstille på toppen

I høyden har man god oversikt

Kvittinden er 933 moh og man bør regne med 3-4 timer t/r dersom man ikke er topptrent. Mitt utgangspunkt var nok ikke det beste da det var mange år siden jeg hadde stått på slalom. Jeg hadde likevel forberedt meg en del før turen ved å kjøre mye i vanlig slalombakke de siste månedene for å venne meg til utstyret og ikke minst bli trygg på nedkjøring. Det er likevel noe helt annet når man kjører «off piste». Da møter man på varierende snøforhold som man må beherske.

For en nybegynner på randonne er det ofte turen ned som er det mest krevende. Nybegynnere ploger ofte mye mer enn det de mer erfarne gjør, som igjen fører til at man bruker mye mer krefter. Jeg hadde derfor krampetendenser i legger og lår og måtte ha mange stopp på tur ned. Heldigvis hadde jeg tålmodige turvenninner.

Kvittinden var likevel en helt perfekt topp å starte med spesielt på en dag som dette med flotte kjøreforhold og mye pudder. Så var det bare å restituere seg, trene mer styrke på lår og legger og planlegge nye toppturer 🙂

Mvh
Cecilie

Polar Night Half Marathon i Tromsø – «The turtle runner»

I år var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle stille til start i Mørketidsløpet. Sykdom i begynnelsen av uka og flere venninner som meldte avbud i siste liten gjorde meg veldig skeptisk. I tillegg var det meldt om en storm som var på vei inn mot Tromsø. Å løpe 21 kilometer når kroppen ikke er i slag er ikke bra. Å løpe i storm er heller ikke bra. Jeg hadde derfor gjort en «deal» med meg selv om at det var greit å ikke stille til start i år, selv om jeg hadde betalt påmeldingsavgiften.

Mot slutten av uka begynte jeg heldigvis å føle meg bedre og jeg bestemte meg for å stille til start lørdagen. En stor motivasjonsfaktor når det gjelder løping er å utfordre meg selv. I mørketidsløpet er det spesielt psyken og viljestyrken som blir satt på prøve.

Oppvarming før løpet

I år var det deltakere fra hele 46 ulike land noe som viser hvor populært løpet i Tromsø har blitt. For oss som bor og jobber i nord er det utrolig flott å se utviklingen. Jeg har alltid vært stolt av å være nordlending, men de siste årene har jeg om mulig blitt enda stoltere.

Like før start

På vei ut av sentrum går det i rolig tempo. Det ble til og med tid til et smil og et lite vink til fotografen. Like smilende var jeg ikke resten av løypa.

I følge tidtakersystemet var det totalt 770 påmeldte til halvmaraton. Jeg er litt usikker på om alle disse faktisk stilte til start, men uansett var det en stor gjeng med småtrippende løpere i startområdet. Som bildet viser, var det rimelig grått og vått.

Da vi kom ut av byen og skulle runde sørspissen av øya, kom vinden rett inn fra havet. Først snødde det vannrett, men etterhvert gikk det over i hagl som pisket i ansiktet. Det var skikkelig vondt, spesielt de som traff midt inni øyeeplet. Jakken min hadde heldigvis en hette slik at jeg kunne skjerme meg litt for de verste haggelbygene. Innimellom roet det seg litt, men da måtte man igjen konsentrere seg om å hoppe over store søledammer og prøve å unngå det verste snøslapset. Joggeskoene og sokkene ble klissvåte og etterhvert veldig tunge.

Oversikt over løypa

Jeg må innrømme at jeg syntes synd på mange av utlendingene som løp, men på den andre siden så er det vel dette de har kommet for. Dette må jo være skikkelig eksotisk.

Underveis kommer det snikende noen tanker om å gi seg, men samtidig så er det så mye styr om man skal bryte. Man må jo uansett komme seg tilbake til byen, så da er det bare å kjøre på i et jevnt tempo. For min del ble det et jevnt sakte tempo, så jeg har funnet ut at jeg skal døpe meg selv «The turtle runner».

Da jeg nærmet meg sentrum dukket plutselig et kjent ansikt opp rett foran meg. Broren min hadde tatt turen ut i løypa for å løpe siste delen sammen med meg. Jeg ble så utrolig glad og overrasket og det ga meg et skikkelig adrenalin-kick.

Man må også være litt fotograf innimellom.

Etterhvert bestemte han seg for å ta et rykk for å ta noen bilder inne i målområdet. Flere av tilskuerne heiet på broren min som til og med løp på seg melkesyre. Så ivrig var han at han løp hele oppløpet inn i mål. Sikkert mange som lurte på hvem denne nummerløse løperen var, men fine bilder ble det 🙂

Den koppen med varm saft smakte godt

Obligatorisk posering med medalje

For en som ikke er løper var jeg veeeeldig fornøyd med å komme meg igjennom løypa i dag. Det var knalltøfft, men godt. Herfra må det bare bli bedre. Tromsø, jeg kommer garantert tilbake!

Cecilie