For en som har vært vant til å være aktiv gjennom hele livet kan overgangen til småbarntilværelsen være ganske brutal. Det er selvfølgelig helt fantastisk å få barn, men for en individualist som er vant til å være fri som fuglen føler man seg plutselig helt innelåst bak husets fire vegger. Det er ikke lenger mulig å stikke av når man vil, men man må være innenfor en viss nødanropssirkel klar til utrykning.
Etter en lang periode nesten uten trening, i en hverdag trimmet til godt over hundre, var det skremmende å se hvor elendig formen var blitt. Jeg var oppspist, ferdigtygd og godt sentrifugert.
Når man endelig får muligheten til å komme seg ut på tur igjen, så er det som om man har fått nye øyne. Aldri har det føltes så deilig å være ute. Det er nok ikke uten grunn at mange finner en helt spesiell ro på fjellet. Man kommer i nærkontakt med naturkreftene på en helt ny måte og blir satt på prøve. Plutselig er vi mennesker ganske små og det gir rom for ettertanke.
Jeg elsker å gå på tur sammen med andre, men noen ganger er det faktisk godt å gå alene. Da kreves det svært lite organisering og man er bare seg selv. Jeg har vært så heldig å få gå på mange fine toppturer de siste årene.
Her er noen bilder fra tidligere toppturer:
Segla – Ett var mine favorittfjell med et enormt stup rett ned i havet. Flott utsikt fra Sultinden

Mikkelfjellet var et fjell som satte meg på prøve, men toppen ble nådd og følelsen etterpå var helt fantastisk.
2. juni er Ti på topp-sesongen for sommerturene endelig i gang i Lenvik. Jeg gleder meg og regner med det er flere som også gjør det samme.
God tur!
Mvh,
Cecilie