Stikkordarkiv: løping

Kirkestien terrengløp – Fra Bjorelvnes til Finnsnes

Fakta om løpet
Lengde 15,6 km
Start: Sollidalen, ca 1,5 km fra krysset til Bjorelvnes
Mål: Brageklinikken (Finnsnes)
Antall deltakere: 71

Noe av det jeg motiveres av er å teste meg selv og se hva kroppen kan klare. Å løpe 16 km i terrenget, hadde jeg ikke gjort før og det var derfor helt perfekt å delta i Kirkestien terrengløp. Man får testet både fysikk og psyke. Denne terrengløypa går langs en gammel kirkesti fra Bjorelvnes til Finnsnes.

Litt historie

Finnsnes kirke stod ferdig i 1979, og før det måtte folk fra Finnsnes-området gå til Bjorelvnes for å komme seg til kirka. De fulgte da «kirkestien» en sti som går oppe i høyden ved foten av Steinfjellet, Kvittinden og Kistefjellet. Det er denne stien terrengløpet Kirkestien følger. Før i tiden var Bjorelvnes og Gibostad handelssenter og Lenvik kirke på Bjorelvnes ble bygd så tidlig som i 1879. Mange Senjafolk på innersia soknet også til denne kirka da det var relativt kort vei sjøveien. Det gikk ferge fra Gibostad helt til 1985. Mye historisk sus over dette løpet med andre ord.

Praktisk informasjon

For å komme seg til startpunktet kjører man fra Finnsnes i retning mot Bjorelvnes. Man tar av i ved skiltet til Langnes, like før man kommer til Bjorelvnes. Selve startpunktet er i Sollidalen ca 1,5 km etter skiltet. Kjøreturen fra Finnsnes til startpunktet tar ca 15-20 minutter. Arrangøren satte opp buss fra Finnsnes slik at alle deltakerne kom seg fram til starttidspunktet.

Starten for mosjonister uten tid gikk kl 10, mens mosjonister og aktive med tid startet kl 12.

Starten

Mange biler på parkeringsplassen

Arrangør Kjell Harald Horn

Siste informasjon før start

Like før startskuddet går. God blanding av aktive løpere og mosjonister.

Egne erfaringer

Jeg bruker vanligvis i underkant av en time på mila på asfalt og var derfor veldig spent på hvor lang tid jeg ville bruke på ca 16 km i kuppert terreng med en del stigning. Jeg tippet jeg kom til å komme i mål mellom 2 og 3 timer. Planen var å gå i starten da det er en del stigning før man kommer over skoggrensa.

Vi var flere løpere fra løpegruppa «Løp Senja» som deltok, noe som var ekstra motiverende. De første ti minuttene gikk det greit å løpe, men deretter gikk vi i ca 20 minutter helt til vi var oppe på ca 400 høydemeter. Med tanke på hvor langt man skal, kan det være lurt å ta det litt rolig denne delen.

Etter ca 30 minutter var vi over skoggrensa og vakre fjellformasjoner åpenbarte seg.

Det var ikke like enkelt å løpe hele tiden, da det var en del kratt og steiner store deler av løypa. Når man både skal se hvor man tråkker samtidig som man skal se etter merkingen ble det en god del gåing. Jeg trodde stien skulle være litt mer opptråkket, men det er tydelig at det er mange år siden kirkegjengerne har gått denne veien. Det var heldigvis veldig godt merket, så det var ikke noe problem å finne fram.

Mat og drikkestasjon var ca halvveis ved ei relativt stor elv. Her fikk vi servert energibarer og gel.

Så var det bare å fortsette ferden videre…

Det var enkelt å følge de røde merkene og de norske flaggene.

Flott utsikt på vei mot Varden

Utsikt mot Silsand på Senja

Været var helt perfekt løpsdagen med solskinn og 15-16 grader. Det var derfor ikke behov for store sekker og mye klær. Jeg hadde kun med meg et magebelte med plass til litt nødproviant (nøtter og rosiner), en liten flaske vann, kompass, kartutsnitt, hansker, pannebånd, mobil, powerbank og kamera. Hadde løpet vært dagen før, hadde situasjonen vært en helt annen. Da bøttet det ned og blåste noe helt enormt.

Det var utrolig deilig å komme fram til Varden, for da visste vi at det bare var ca 3 km til vi var i mål, og for det meste i nedoverbakke. Sluttiden min ble 2:31, så jeg traff ganske bra på tippingen min. Dersom man går jevnt hele løypa bruker man nok rundt 4 timer og det er en veldig fin tur med nye historie.

Kirkestien Terrengløp er et løp som virkelig anbefales og som mange kan gjennomføre.

Kanskje blir dette ditt nye mål?

Lykke til!

Cecilie

Polar Night Half Marathon i Tromsø – «The turtle runner»

I år var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt skulle stille til start i Mørketidsløpet. Sykdom i begynnelsen av uka og flere venninner som meldte avbud i siste liten gjorde meg veldig skeptisk. I tillegg var det meldt om en storm som var på vei inn mot Tromsø. Å løpe 21 kilometer når kroppen ikke er i slag er ikke bra. Å løpe i storm er heller ikke bra. Jeg hadde derfor gjort en «deal» med meg selv om at det var greit å ikke stille til start i år, selv om jeg hadde betalt påmeldingsavgiften.

Mot slutten av uka begynte jeg heldigvis å føle meg bedre og jeg bestemte meg for å stille til start lørdagen. En stor motivasjonsfaktor når det gjelder løping er å utfordre meg selv. I mørketidsløpet er det spesielt psyken og viljestyrken som blir satt på prøve.

Oppvarming før løpet

I år var det deltakere fra hele 46 ulike land noe som viser hvor populært løpet i Tromsø har blitt. For oss som bor og jobber i nord er det utrolig flott å se utviklingen. Jeg har alltid vært stolt av å være nordlending, men de siste årene har jeg om mulig blitt enda stoltere.

Like før start

På vei ut av sentrum går det i rolig tempo. Det ble til og med tid til et smil og et lite vink til fotografen. Like smilende var jeg ikke resten av løypa.

I følge tidtakersystemet var det totalt 770 påmeldte til halvmaraton. Jeg er litt usikker på om alle disse faktisk stilte til start, men uansett var det en stor gjeng med småtrippende løpere i startområdet. Som bildet viser, var det rimelig grått og vått.

Da vi kom ut av byen og skulle runde sørspissen av øya, kom vinden rett inn fra havet. Først snødde det vannrett, men etterhvert gikk det over i hagl som pisket i ansiktet. Det var skikkelig vondt, spesielt de som traff midt inni øyeeplet. Jakken min hadde heldigvis en hette slik at jeg kunne skjerme meg litt for de verste haggelbygene. Innimellom roet det seg litt, men da måtte man igjen konsentrere seg om å hoppe over store søledammer og prøve å unngå det verste snøslapset. Joggeskoene og sokkene ble klissvåte og etterhvert veldig tunge.

Oversikt over løypa

Jeg må innrømme at jeg syntes synd på mange av utlendingene som løp, men på den andre siden så er det vel dette de har kommet for. Dette må jo være skikkelig eksotisk.

Underveis kommer det snikende noen tanker om å gi seg, men samtidig så er det så mye styr om man skal bryte. Man må jo uansett komme seg tilbake til byen, så da er det bare å kjøre på i et jevnt tempo. For min del ble det et jevnt sakte tempo, så jeg har funnet ut at jeg skal døpe meg selv «The turtle runner».

Da jeg nærmet meg sentrum dukket plutselig et kjent ansikt opp rett foran meg. Broren min hadde tatt turen ut i løypa for å løpe siste delen sammen med meg. Jeg ble så utrolig glad og overrasket og det ga meg et skikkelig adrenalin-kick.

Man må også være litt fotograf innimellom.

Etterhvert bestemte han seg for å ta et rykk for å ta noen bilder inne i målområdet. Flere av tilskuerne heiet på broren min som til og med løp på seg melkesyre. Så ivrig var han at han løp hele oppløpet inn i mål. Sikkert mange som lurte på hvem denne nummerløse løperen var, men fine bilder ble det 🙂

Den koppen med varm saft smakte godt

Obligatorisk posering med medalje

For en som ikke er løper var jeg veeeeldig fornøyd med å komme meg igjennom løypa i dag. Det var knalltøfft, men godt. Herfra må det bare bli bedre. Tromsø, jeg kommer garantert tilbake!

Cecilie

Løping som rekreasjon

Når jeg er i Finnmark på besøk hos bestemor er noe av det morsomste jeg vet å løpe i fjellene. Det er så og si ingen trær og landskapet er helt nakent. Det er utrolig lett terreng å løpe i. Disse turene er en god blanding av trening og rekreasjon.

Det er rart med følelsen man ofte får i naturen. Det er en følelse av å være liten i noe stort. De store nakne fjellene og det lunefulle havet som gir oss overflod av mat, men som også har tatt mange liv opp gjennom tiden. Fiskebruket skaper liv, økonomisk vekst og utvikling, samtidig som vi vet at mange fiskere har omkommet på havet etter plutselig væromslag og familiene sitter igjen med en stor sorg.

Man har godt av å trekke seg unna, se ting fra avstand, og få et litt nytt perspektiv.
Jeg har lest et sted at det er to ting vi bør gi våre barn, røtter og vinger. Mine røtter har jeg fått fra bestemor som er selve klippen i familien, og vingene har jeg fått hos mine foreldre. De har alltid vært mine største støttespillere og gitt meg både trygghet og selvtillit. Hvis jeg kan videreføre litt av dette til mine etterkommere, skal jeg være mer enn fornøyd.

Siden bildene er fra Finnmark, tar jeg med et lite visdomsord fra Dalai Lama. «Hvis du tror du er for liten til å utgjøre en forskjell, prøv å sove i et rom med en mygg».

Ha en fin dag!
Cecilie