Hadde en helt utrolig spektakulær og fantastisk tur til Breidtinden i går kveld og utover natta. Hadde aldri i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle gå på Breidtinden i mai måned og i tillegg sitte på toppen i t-skjorte og shorts i helt vindstille vær under midnattsola. Det var helt surrealistisk og herlig. På toppen var det til og med en sommerfugl som fløy rundt oss flere ganger. Enkelte topper rundt omkring var glaserte med sesongens siste snølag, så det var et litt uvanlig syn fra en topp som jeg ikke trodde man kunne gå på før godt utpå sommeren.

Vi begynte å gå klokken seks på ettermiddagen. Breidtinden ligger på Nord-Senja og for å komme til starten av løypa må man kjøre mot Senjahopen. Når man har kommet igjennom den andre tunnellen, så er det en stor avkjøring på høyre side der man kan parkere.

Man krysser hovedveien og finner en sti som man følger opp mot Svartholvatnet. Stien er ganske godt synlig, men på grunn av et enormt snøskred i vinter er stien helt borte et godt stykke. I dette partiet er det flere store steiner som man skal over. Det ligger veltede trær og kan være litt vanskelig å orientere seg et stykke, men når man finner stien igjen, så er det enkelt å komme seg opp til vannet. Det er ganske tøff stigning opp den første delen, så her får man prøvd kondisjonen og styrken i beina.

 

Vel oppe ved Svartholvatnet holder man mot venstre. Det er pinner med rødt merke som markerer hvor man skal gå og det er også sprayet røde merker på enkelte steiner. Det var nesten helt snøfritt opp til Svartholvatnet, men det lå fortsatt en del is på vannet.

Vi fortsatte videre opp og der var det enkelte partier som var litt snødekte. Regner med at det ikke er mange dagene før det har tint vekk. Stien opp til vann nummer to “Breidtindvatnet” er også fin og det er godt merket med røde prikker.

Kulp formet av smeltet snø

Da vi kom til Breidtindvatnet, så fikk vi vår første utfordring. Elva som kommer fra vannet var så stor at vi ikke tok sjansen på å hoppe over. Vi prøvde å bygge en overgang med steiner, men strømmen var så stri at vi raskt ga opp den idéen. Vi endte med å gå over snøen litt lenger ned der den var hard og fin. For en som ikke er vant å gå på snøen med annet enn ski, så var det litt skummelt å gå over med sko, men det gikk veldig bra. Vi gikk bare litt gjennom det øverste laget.

For å komme opp til eggen, må man gå på venstre side av vannet. Det er en del stein i dette partiet, så det er litt krevende å gå her. Enkelte områder var snødekte, men det var helt greit å gå oppå snøen. Det var en veldig spesiell følelse å gå oppå snøen i shorts og t-skjorte.

Etter at man har gått på øversiden av vannet, så kommer man til ryggen av Breidtinden som man må følge for å komme helt til toppen. Det er godt merket med røde prikker som er sprayet på steinene flere steder. Stien er godt synlig, men det er likevel noen partier som er ganske krevende og som krever litt klatring. Her kreves det både kondisjon, styrke i bein og armer og ikke minst gode nerver. Breidtinden er en meget krevende og luftig topp, men absolutt ikke umulig.

Etter å ha klatret en stund, så var vi plutselig på toppen og det var litt av en utsikt som utfoldet seg.

Jeg brukte Endomondo appen må telefonen min opp, og den viste 1016 moh da jeg slo den av. Vi brukte tre timer opp til toppen med mange fotostopp og noen ekstra utfordringer pga snø og elv.
Vi ble sittende på toppen i over en time for å nyte utsikten og det var helt vindstille.

Det var morsomt å lese det som stod i turboka. Noen hadde skrevet “Satan, hit skal vi aldri igjen…” mens andre var veldig imponert over utsikten. Det var til og med noen dansker som hadde vært på toppen, noe som er imponerende med tanke på landskapet i Danmark.

Det var en som hadde vært på Breidtinden dagen før oss, ellers var siste besøkende i oktober. Vi var nummer to og tre til å skrive oss inn i boka i år. Hvem skulle vel tro det?

En helt spesiell tur som jeg aldri kommer til å glemme.

Takk for turen Kine 😀

Mvh,
Cecilie